Mitt første møte med antidepressive var da jeg fortvilet dro til legen en gang i 2002. Fortalte om depresjon, angst og en traumatisk oppvekst jeg ikke hadde fått bearbeidet. Ingen spørsmål, ingen vurdering-bare en resept i hånda og et «god bedring». Ingen oppfølging, ingenting. Mitt andre møte med pillene var da jeg i 2013 begynte i behandling på mitt lokale dps. Jeg hadde ikke vært der mange gangene før jeg kjørte hjem med en ny resept i hånda, denne gangen på antidepressive og antipsykotika. Skrevet ut av en lege jeg aldri hadde møtt. Og så ballet det på seg. Antidepressivene gav meg sånn angst, at jeg måtte få medisiner mot det. Antipsykotika gav meg sånn vektoppgang at jeg måtte bytte type-som igjen gav meg så voldsomme mareritt at jeg måtte få medisiner mot det også. Og glemte jeg å fortelle at jeg sovnet lett av antipsykotika, men jeg våknet så fort igjen at jeg måtte begynne på en type til som fikk meg til å sove hele natta. Og så måtte dosene økes så klart, virkningen avtar jo ofte etterhvert. To små piller ble til et helt måltid. Men hva fikk jeg ut av det? Astmaen min ble verre enn på lenge, jeg ble mer suicidal enn jeg noen gang hadde vært, jeg fikk sterkere angst, følte meg som en levende død-og så klart: den typiske vektøkningen…. Så jeg trappet ned til det minimale. Over tid naturligvis. Og begynte å se fargene i livet igjen. Mye var fortsatt langt i fra bra, men jeg bestemte meg for å heller ville stå i et helvete for å kunne få en liten bit av himmel, enn å være en flat, følelsesløs zombie. Så var jeg innlagt fram og tilbake på ulike poster, før jeg til slutt var tilbake til der det begynte-og pillebaletten var i gang igjen. Angst? Sikker på at du ikke vil ha en sobril? Eller kanskje Vival? Sovet dårlig? Zyprexa er nok en god ide…… NEI TAKK! Jeg har prøvd hele alfabetet, jeg VET hva disse medisinene gjør med meg. Jeg er for svak til å tåle bivirkningene, og det sier seg selv at å begynne på en type medisiner som nesten garantert gir enorm vektøkning og appetitt er temmelig problematisk for et spiseforstyrret sinn….. Hvorfor skal det være så lett å komme løpende med pillebrettet hver gang noe butter i mot? Det finnes faktisk en GRUNN til at jeg har de utfordringene jeg har, skal jeg så la fire år i terapi gå i vasken til fordel for pilleballetten? Bare så noen skal kunne dokumentere god søvn og lite angst? Bare så jeg kan spyttes ut av avdelingen så raskt som mulig?
Nei takk, men takk som byr…….
Veien tilbake til meg selv 