Året er snart omme, og jeg føler virkelig at jeg skylder dere ett livstegn. Det siste pret har vært tøft. Beintøft. Det har vært inn og ut av sykehus og alle mulige avdelinger, en spiseforstyrrelse som stadig tar mer plass, og et stort tomrom etter at jeg ble ferdig på skolen. For sånn fungerer jeg. Jeg er dritgod på det jeg holder på med. Jeg gikk ut med bare seksere. Det kostet alt jeg hadde og litt til, og jeg har regelrett overkjørt meg selv totalt i prosessen. Som alltid. Hvorfor skal det være så himla lett å være så forbasket flink? Så lett å alltid gjøre alt for å please andre? Symptomene har eksplodert. Selvhatet, ensomheten, håpløsheten og skammen. Frykten….. når jeg blir redd, leter jeg panisk etter trygghet. Eller noe som kan ligne på noe jeg en gang trodde var trygt. Som øyeblikket rett etter å ha fått juling. Etter å ha blitt misbrukt. Det øyeblikket hvor det var over, om enn for en liten stund. Det er det eneste jeg kjenner igjen som «trygt» i tider som nå, og altså det jeg gjør. Banker meg selv opp. Tar knekken på meg selv. For å finne fotfeste. Hver eneste liten forandring får bakken til å smuldre opp under meg, finner ikke fotfeste, blir livredd…og så er sirkelen i gang. Igjen. Og jeg er så ufattelig sliten. Sliten av å alltid mestre, selv på dager hvor jeg helst vil ligge under dyna og late som om jeg ikke finnes. Sliten av å hate meg selv så inderlig, sliten av å føle meg så vanvittig ensom. Sliten av symptomer, sliten av å hele tiden måtte kjempe med nebb og klør. Så forbasket SLITEN! Jeg lover å komme sterkere tilbake, jeg har masssssse på hjertet. Men enn så lenge: ta vare på dere selv❤️


Posted by in Uncategorized