Til mitt destruktive jeg….

Til mitt destruktive jeg. For å forstå deg trenger man å forstå all frykten du bærer på. Alt det vonde du representerer, og man trenger å forstå funksjonen du har hatt. For selv om du i det siste har vært rasende, og vært nær ved å ta livet av meg, er det også du som gjør at jeg fortsatt lever. Utad kan det se ut som om din eneste oppgave er å være destruktiv, å ødelegge mest mulig. At du er noe man må bli kvitt, noe jeg ikke trenger. Men om man forstår at sinnet oftest representerer frykt, at når du virker rasende egentlig er livredd, da kan man begynne å se på grunnene til at du finnes, og hvorfor det er så viktig at du fortsatt får være en del av meg. Jeg har kanskje gitt deg alt for mye krefter i det siste. Latt deg få herje vilt og styre hele showet. Det har gått den strake vei rett mot stupet, men ved å nesten dø har jeg også fått leve. Du er den som holder alt sammen. Som jager kaoset på dør. Du er den store, sterke som skal passe på meg. Den man ikke tuller med. I alle disse årene har du jobbet, og du har jobbet intenst til tider. Ikke bare med å ødelegge, som det lett kan se ut som på utsiden, men med å beskytte. Med å holde meg i livet. Ironisk nok. Om man hadde kunnet se hvor redd du egentlig er. At den store, ildsprutende dragen egentlig er en redd liten valp som leter etter trygghet. For det er det du gjør. Konstant på let etter trygghet. Etter et sted du kan bringe alle de andre delene i trygghet. Der andre sier du er farlig, passer du egentlig bare på. Der man sier du er rasende, er du egentlig livredd. Du har bare ikke lært deg hvordan du skal formidle det enda. Du er den som stilte opp da alle andre sviktet, en del av meg laget for å fylle oppgavene ingen andre evnet å gjøre. Metodene dine har kanskje ikke vært særlig konstruktive, men det er likevel takket være deg at jeg fortsatt er her. 

  
  
 

Posted by veientilbaketilmeg in Uncategorized