Jeg dro til den kanten av landet. Fordi det er også en del av meg, en del av min historie og mitt liv. Jeg dro for å møte noen som kanskje kunne gi meg noen svar. Hjelpe meg å nøste meg fram til hvem jeg egentlig er. Jeg håpet på å forstå meg selv bedre, på å få oppklaringer på så mange ting jeg aldri har funnet svar på. Men det jeg endte opp med var å møte meg selv så til de grader i døra. Den yngre meg og alle de vonde følelsene hun bar på. Der jeg hadde håpet på å finne svar møtte jeg bare undergravde følelser og frustrasjon. Der jeg hadde håpet på å kunne finne ut litt mer om hvem jeg er fikk jeg bare bekreftelse på at jeg aldri har vært noen. Jeg har aldri fått være trygg lenge nok til å kunne utvikle noen identitet, jeg ble kun et produkt av hva andre forventet av meg. Jeg har dratt hjem igjen nå, men er full av panikk. Full av alt det vonde jeg nok en gang så rett i øynene. Kroppen husker det. Hjernen sliter med å håndtere det, og jeg havner der jeg ofte gjør: i mine destruktive mønstre. Mønstre og handlinger som gir en liten følelse av kontroll der alt annet stormer så fælt at man knapt kan holde seg oppreist. Jeg blir revet mellom før og nå, mellom meg selv i ulike stadier. Forsøker å holde fokus, holde meg til stede i øyeblikket, men kantene blir tåkete og alt flyter ut i en grøt av gamle minner, følelser og kaos. Vet ikke lenger hvor jeg hører til. OM jeg hører til. Hvem jeg egentlig er…..

  


Posted by in Uncategorized