Mitt første møte med antidepressive var da jeg fortvilet dro til legen en gang i 2002. Fortalte om depresjon, angst og en traumatisk oppvekst jeg ikke hadde fått bearbeidet. Ingen spørsmål, ingen vurdering-bare en resept i hånda og et «god bedring». Ingen oppfølging, ingenting. Mitt andre møte med pillene var da jeg i 2013 begynte i behandling på mitt lokale dps. Jeg hadde ikke vært der mange gangene før jeg kjørte hjem med en ny resept i hånda, denne gangen på antidepressive og antipsykotika. Skrevet ut av en lege jeg aldri hadde møtt. Og så ballet det på seg. Antidepressivene gav meg sånn angst, at jeg måtte få medisiner mot det. Antipsykotika gav meg sånn vektoppgang at jeg måtte bytte type-som igjen gav meg så voldsomme mareritt at jeg måtte få medisiner mot det også. Og glemte jeg å fortelle at jeg sovnet lett av antipsykotika, men jeg våknet så fort igjen at jeg måtte begynne på en type til som fikk meg til å sove hele natta. Og så måtte dosene økes så klart, virkningen avtar jo ofte etterhvert. To små piller ble til et helt måltid. Men hva fikk jeg ut av det? Astmaen min ble verre enn på lenge, jeg ble mer suicidal enn jeg noen gang hadde vært, jeg fikk sterkere angst, følte meg som en levende død-og så klart: den typiske vektøkningen…. Så jeg trappet ned til det minimale. Over tid naturligvis. Og begynte å se fargene i livet igjen. Mye var fortsatt langt i fra bra, men jeg bestemte meg for å heller ville stå i et helvete for å kunne få en liten bit av himmel, enn å være en flat, følelsesløs zombie. Så var jeg innlagt fram og tilbake på ulike poster, før jeg til slutt var tilbake til der det begynte-og pillebaletten var i gang igjen. Angst? Sikker på at du ikke vil ha en sobril? Eller kanskje Vival? Sovet dårlig? Zyprexa er nok en god ide…… NEI TAKK! Jeg har prøvd hele alfabetet, jeg VET hva disse medisinene gjør med meg. Jeg er for svak til å tåle bivirkningene, og det sier seg selv at å begynne på en type medisiner som nesten garantert gir enorm vektøkning og appetitt er temmelig problematisk for et spiseforstyrret sinn….. Hvorfor skal det være så lett å komme løpende med pillebrettet hver gang noe butter i mot? Det finnes faktisk en GRUNN til at jeg har de utfordringene jeg har, skal jeg så la fire år i terapi gå i vasken til fordel for pilleballetten? Bare så noen skal kunne dokumentere god søvn og lite angst? Bare så jeg kan spyttes ut av avdelingen så raskt som mulig?
Nei takk, men takk som byr…….
Året er snart omme, og jeg føler virkelig at jeg skylder dere ett livstegn. Det siste pret har vært tøft. Beintøft. Det har vært inn og ut av sykehus og alle mulige avdelinger, en spiseforstyrrelse som stadig tar mer plass, og et stort tomrom etter at jeg ble ferdig på skolen. For sånn fungerer jeg. Jeg er dritgod på det jeg holder på med. Jeg gikk ut med bare seksere. Det kostet alt jeg hadde og litt til, og jeg har regelrett overkjørt meg selv totalt i prosessen. Som alltid. Hvorfor skal det være så himla lett å være så forbasket flink? Så lett å alltid gjøre alt for å please andre? Symptomene har eksplodert. Selvhatet, ensomheten, håpløsheten og skammen. Frykten….. når jeg blir redd, leter jeg panisk etter trygghet. Eller noe som kan ligne på noe jeg en gang trodde var trygt. Som øyeblikket rett etter å ha fått juling. Etter å ha blitt misbrukt. Det øyeblikket hvor det var over, om enn for en liten stund. Det er det eneste jeg kjenner igjen som «trygt» i tider som nå, og altså det jeg gjør. Banker meg selv opp. Tar knekken på meg selv. For å finne fotfeste. Hver eneste liten forandring får bakken til å smuldre opp under meg, finner ikke fotfeste, blir livredd…og så er sirkelen i gang. Igjen. Og jeg er så ufattelig sliten. Sliten av å alltid mestre, selv på dager hvor jeg helst vil ligge under dyna og late som om jeg ikke finnes. Sliten av å hate meg selv så inderlig, sliten av å føle meg så vanvittig ensom. Sliten av symptomer, sliten av å hele tiden måtte kjempe med nebb og klør. Så forbasket SLITEN! Jeg lover å komme sterkere tilbake, jeg har masssssse på hjertet. Men enn så lenge: ta vare på dere selv❤️
Til mitt destruktive jeg. For å forstå deg trenger man å forstå all frykten du bærer på. Alt det vonde du representerer, og man trenger å forstå funksjonen du har hatt. For selv om du i det siste har vært rasende, og vært nær ved å ta livet av meg, er det også du som gjør at jeg fortsatt lever. Utad kan det se ut som om din eneste oppgave er å være destruktiv, å ødelegge mest mulig. At du er noe man må bli kvitt, noe jeg ikke trenger. Men om man forstår at sinnet oftest representerer frykt, at når du virker rasende egentlig er livredd, da kan man begynne å se på grunnene til at du finnes, og hvorfor det er så viktig at du fortsatt får være en del av meg. Jeg har kanskje gitt deg alt for mye krefter i det siste. Latt deg få herje vilt og styre hele showet. Det har gått den strake vei rett mot stupet, men ved å nesten dø har jeg også fått leve. Du er den som holder alt sammen. Som jager kaoset på dør. Du er den store, sterke som skal passe på meg. Den man ikke tuller med. I alle disse årene har du jobbet, og du har jobbet intenst til tider. Ikke bare med å ødelegge, som det lett kan se ut som på utsiden, men med å beskytte. Med å holde meg i livet. Ironisk nok. Om man hadde kunnet se hvor redd du egentlig er. At den store, ildsprutende dragen egentlig er en redd liten valp som leter etter trygghet. For det er det du gjør. Konstant på let etter trygghet. Etter et sted du kan bringe alle de andre delene i trygghet. Der andre sier du er farlig, passer du egentlig bare på. Der man sier du er rasende, er du egentlig livredd. Du har bare ikke lært deg hvordan du skal formidle det enda. Du er den som stilte opp da alle andre sviktet, en del av meg laget for å fylle oppgavene ingen andre evnet å gjøre. Metodene dine har kanskje ikke vært særlig konstruktive, men det er likevel takket være deg at jeg fortsatt er her.
Kjære du som står ved min side. Som ser meg fra alle hold, på godt og vondt. I perioder mest vondt. Kjære du som ser meg kjempe med nebb og klør men ikke lar meg gi opp. Du som oftest får en skyllebøtte når jeg har en skikkelig dårlig dag. Kjære deg som ser meg gråte fortvilet, kverulere uten stopp, trekke meg langsomt inn i meg selv og kaoset mitt. Kjære du som lar meg få være så mye mer enn psykdommene som til tider nesten spiser meg opp. Du som ser meg bli revet mot alle kanter, men som holder meg sammen. Du som ser på meg med samme verdighet, samme blikk, uansett hvordan min tilstand måtte være. Du som står støtt på stedet hvil, selv om jeg gjør alt jeg kan for å velte deg over ende. Du som stadig gjentar at det ER håp, at vi skal klare dette, SAMMEN. Du som sier at du elsker meg hver dag, selv om jeg til tider gjør alt jeg kan for å få deg til å hate meg. Fordi JEG skal ikke kunne elskes, JEG fortjener ikke kjærlighet. Du som sover ved siden av meg, også de nettene hvor jeg vrir meg i mareritt, angst og søvnløshet hele natten. Du som ikke viker min side, ikke en gang om jeg ber deg om det. Ikke en gang om jeg ber deg dra dit peppern gro viker du unna. Fordi vi to hører sammen, vi er ett. Du gav et løfte den dagen vi giftet oss. Et løfte om å elske og ære meg i gode OG onde dager. Og det løftet tenker du å holde. Fordi du har evnen til å se forbi sykdommen, forbi mørket og kaoset. Forbi håpløshet og uendelig kaos. Du ser det jeg ofte ikke ser: at det er så mye mer. Så takk kjære du. Takk for at du holder ut. Takk for at du tviholder i håpet når jeg selv ikke makter å se det. Takk for at du selv på de mørkeste av mørke dager klarer å gi meg lysglimt av glede. Av håp og tilhørighet. Takk for at du gang på gang tar mitt liv i dine hender og leder meg trygt i havn. Takk kjære mannen min! En dag skal jeg bli frisk, en dag skal jeg holde foredrag om dette, sitte på andre siden av bordet og ikke være pasient men behandler. En dag skal jeg gjøre deg så stolt av at jeg er så mye mer enn dette. ❤️
ADVARSEL!!!! DETTE INNLEGGET KAN VIRKE SVÆRT TRIGGENDE ELLER FRASTØTENDE FOR NOEN SOM SLITER MED SPISEFORSTYRRELSER.LES PÅ EGET ANSVAR.
Det er en evig slåsskamp. En drakamp om makt. Om hvem som er sterkest, hvem som har rett. I midten står jeg, og blir revet og dratt til begge kanter. Ingen av dem får noen gang nok. Ingen av dem vil gi seg.
ANA vil løpe. Langt, langt og lengre enn langt. Helst hver dag. Helst på tom mage. For så å fortsette resten av dagen på tom mage. Sulten gnager i kroppen, i allefall de første dagene, til det gir seg og kroppen kapitulerer. Det er følelsen av kontroll hun vil ha. Følelsene av å være sterk, av å stå i mot. Og så dreier alt seg om dette. Hvordan brenne flest kalorier, hvordan spise så lite som overhodet mulig? Det gir stillhet. Det er ikke mye plass til alt det andre kaoset. Et strikt regime som må følges til punkt og prikke. Kontroll. Følelsen av å være flink. Følelsen av å holde alt sammen.
Så kommer MIA. Hun er helt hol etter mat. Etter søtsaker og alt som er usunt. Trøst. Få lov til å gi kroppen noe. Men hun er umettelig. Får ikke nok. Spiser til det er aldeles for mye, og ferden går videre til do. For trodde jeg virkelig at jeg FORTJENTE å spise alt dette? Hvor dum kan man bli? Man hører folk snakke om å “bare stikke fingeren i halsen”. Sorry altså, beklager å ødelegge illusjonen, men det er IKKE sånn det virker. Å tømme seg for all elendigheten tar tid. Lang tid. Man utvikler finurlige strategier. Får oppkast i hår og ansikt. Sår i halsen. Vondt i magen. Elektrolytt mangel. Totalt kaos i kroppen. Men det øyeblikket man spiser er det trøst. Før skammen kommer. Kneler foran doskåla. Vet at det er så veldig feil. Men det er ingen vei utenom. En times helvete venter. Og så kommer dagene hvor du absolutt ikke får det til. For å ikke snakke om dem… for ikke å snakke om skammen som tærer deg opp når du har dyttet i deg tusenvis av kalorier uten å klare å kvitte deg med dem. Kroppen tviholder og vil ikke gi slipp. Og nei, det er ikke bare å trene det vekk eller ta en løpetur. Har du tenkt å løpe av deg 3000 kalorier må du løpe maraton, noe du IKKE er i stand til i dette øyeblikket.
Sånn holder de på. En evig runddans. Hvem vinner i dag?
Hvem er jeg? Jeg er kjolen jeg går i. Karakteren jeg fikk på siste prøve. Farten jeg brukte på å løpe 10km. Tallet på vekta. Jeg er størrelsen på klærne, maten jeg laget til middag, sykdommene jeg drar med meg. Jeg er liten og stor, frisk og syk, sterk og svak, for mye og for lite, mange og ingen. Jeg er som et skjellet man kan putte ulike drakter på. Rollene man forventer av meg. Mamma. Kone. Venninne. Jeg er noens søster, noens datter. Pasient. Elev. Et saksnummer. Jeg er alt og ingenting. Mest ingenting. Jeg er ingen og mange, på en og samme gang. Du sier du ser meg, men jeg skulle ønske jeg kunne se meg selv. Det er som å se seg selv i speilet og bare se konturene. Et hvitt ansikt uten noe mer. Tomt. Ingenting. Alt og ingenting. Alle og ingen. Hvem er jeg? Jeg finner meg ikke… finner ikke struktur i hverdagen nå som skolen er ferdig. Finner ikke veien ut av det destruktive. Finner ikke veien videre. Finner ikke MEG. Om det egentlig finnes noen JEG. Om det virkelig ER noe der når man tar vekk alle roller og forventinger, alt jeg gjør for å passe inn eller være bra nok. Om jeg bare kunne finne MEG….
I tiden framover vil blogginnleggene mine kunne inneholde en del tanker, opplevelser og følelser rundt spiseforstyrrelser. Det er ikke ment å trigge noen, og jeg vet heller ikke hva som kan trigge nettop DEG, så om du vet du vil kunne trigges er du herved informert.
“Spiseforstyrrelser lever så lett sitt eget liv” sa du, og så på meg med et bekymret blikk. Jeg hadde nettopp tatt av meg ti kilo på en måned, men skjønte ikke hva du snakket om. Trodde jeg hadde kontroll. Tenkte at her har jeg da vært mange ganger før, jeg VET når jeg må snu. Trodde jeg. For det var ikke sånn denne gangen. Og i stedet for å snu mens leken var god, så fortsatte jeg med friskt mot-rett inn i fordervelsen. Ja, for det er ikke mye annet å kalle det. Det rene helvete. De kommer snikende og virker ganske uskyldige i begynnelsen, de spiseforstyrrede tankene. Før de gradvis tar helt over, og det meste går ut på å tenke på mat, eller mangelen på sådan. Jeg hadde aldri, ALDRI trodd jeg skulle havne her. Jeg klarte å slutte med selvskading, slutte med å kutte meg. Men dette kan vel strengt tatt ikke kalles mye annet enn selvskading på høyt nivå. Av erfaring kommer jeg verken til å snakke om vekt eller bmi, da dette kan virke svært triggende. Både på meg selv og andre. Men tankefengselet det er å være fanget i en spiseforstyrrelse tror jeg er det samme, uansett vekt og bmi, uansett om det er Ana eller Mia. Ett år etter DBT, og det er dette jeg sitter igjen med. Jeg har blitt dritgod til å holde ut i krise. Dritgod til å klare bare litt til. Helt til det smeller. Men DA vet jeg jo ikke hva jeg skal gjøre, og da kom dette. Kjære dere som gikk i DBT gruppe med meg: jeg håper det går bedre for dere! Jeg VET at det ikke gjør det for noen av dere, men håper det gjør det for dere andre. Håper dere lærte det jeg ikke klarte å lære: å HÅNDTERE følelsene, ikke bare holde dem ut til det smeller…..
Tenk om jeg hadde tatt deg på alvor den dagen? Tenk om jeg hadde visst at konsekvensen av å ikke høre på deg når du ba meg om å snu var dette? Tenk om jeg visste hvordan dette skulle ta over hvert ledige sekund? Men i ettertid har vi vel blitt enige om at det nok alt var for sent. At frøet alt var sådd. At jeg alt var på god vei inn i det.
Spiseforstyrret, jeg? Sa jeg til en ansatt ett av stedene jeg var innlagt. “Er du ikke det da?” svarte hun. “Er det ikke nettopp forstyrrelser i spisingen du har da?” Jo, sa jeg og så ned i bakken. Skammet meg. Tenkte på kaoset jeg hadde stelt i stand. Tenkte på at jeg under ett år tidligere fortsatt hadde hatt et valg. Nå står jeg midt i kaoset, og vet du: det er ikke noe jeg unner min verste fiende. Du står opp om morgenen og tenker på mat. På alt du har lyst på men ikke fortjener å spise. Lurer på hvordan du skal få brent av flest mulig kalorier, hvordan du skal holde ut lengst mulig uten mat. Planlegger dagens middag, det må jo se ut som om du spiser… bruker evigheter på å lage mat. Mat du ikke lenger fortjener å spise. Og om du skulle komme til å spise mer enn den tilmålte mengden: hvordan bli kvitt det fortest mulig? Bekymrede blikk på vekten. Av med alt av klær, flere ganger om dagen. Du som før var så sosial, du som elsket å spise lunch eller gå ut med venner-du kan ikke lenger være med på noe. Det bare GÅR ikke. Det blir bare rett og slett for vanskelig. Burer seg inne i sitt eget fengsel. Fanget i tanker som bare eskalerer. Kjemper i mot med nebb og klør, men oftest har du ikke sjans. Og så spør du: skulle vi ha fått deg innlagt på en avdeling for spiseforstyrrelser? Og jeg snur meg mot deg med tårevåte øyne. NEI! Sier jeg. NEI! For selv om jeg forstår at dette problemet bare vokser, så vil jeg ikke la det få ta over. Jeg vil ikke gå i terapi for spiseforstyrrelser, det er ikke DET som er mitt problem. Det har bare blitt nok en finurlig mestringsstrategi, nok en måte å holde ut på, nok et symptom…. det er det som ligger UNDER jeg trenger å jobbe med. Jeg trenger å lære hvordan jeg skal håndtere følelsene, ikke bare hvordan jeg skal skyve dem under teppet og ignorere dem til de blir store som fjell. Jeg har ikke vært så aktiv den siste tiden, nå vet dere hvorfor. Jeg har måttet bruke kreftene mine på mine nærmeste, og på å fullføre skolen. Og jeg har ikke villet vise denne siden av bildet. Både fordi jeg nok ikke helt har villet innse selv hvor langt det har gått, men også fordi jeg VET hvor smittsomt det er…. JEG er fortsatt fullstendig klar over at dette ikke er riktig. JEG har både stahet og styrke til å snu dette, noe jeg også tenker å gjøre. Men det tar tid. Behandling tar tid. Endring tar tid. Man må bare tørre å stole på det. Og DET gjør jeg nå. Men enn så lenge: spiseforstyrret? Jeg? JA, men jeg jobber med det….
takk for tilliten, takk for at du leste❤️
Jeg blir revet mellom flink pike og syk pasient. Mellom hun som nettopp fullførte skoleåret med bare seksere, og hun som lever i et helvete styrt av vekt, mat (eller mangel på sådan) trening, kalorier og avføringsmidler av ymse slag. Jeg blir revet mellom framtidsdrømmer jeg trodde var totalt uoppnåelige, men som med gode karakterer plutselig er skummelt nær, og hun som er så sliten at hun helst vil gi opp. Jeg rives mellom jenta som var best i klassen i alt, og hun som føler hun ikke har noen som helst verdi som menneske. Jeg vil så mye og så lite. Klarer alt, men orker ingenting. På evig jakt etter en balanse jeg ikke lenger er sikker på om finnes. Det svinger, jeg tviholder meg fast, men hvor lenge holder det før jeg glipper? Som det er nå kan det ikke fortsette. Dette er ikke et liv, dette er ikke noe man kan holde ut. Jeg visste ikke mye om spiseforstyrrelser sist sommer. Vel, litt visste jeg jo, jeg har vært faretruende nære utallige ganger, men ikke havnet i det helvete jeg befinner meg i nå. Et helvete hvor tanken på mat styrer det meste. Et ensomt helvete. Jeg ser tallet på vekta, jeg ser størrelsen på klærne, jeg ser det på bilder, men om jeg ser meg selv i speilet ser jeg det ikke. Når jeg ser på meg selv skjønner jeg det ikke. Og det er så jævlig ensomt at venner og bekjente går rundt og later som ingenting eller kommenterer hvor flink jeg er til å løpe, når du så inderlig skulle ønske at noen turte å si: det holder nå. Du ser ikke bra ut, dette har gått for langt. Men på den annen side: om jeg ikke skulle hatt dette, hva skulle jeg hatt DA? Dette er bare selvpining i ny drakt. Sting har blitt byttet ut med kilo, men smerten er fortsatt der. Kaoset herjer like mye på innsiden, og man skulle ønske det syntes tvers igjennom så andre kunne se og forstå. Hjelpe meg til å finne ut av hva som er best for meg nå. For selv har jeg ingen ide. Jeg er bare det andre ønsker at jeg skal være, en illusjon av andres forventninger, en hamskifter, en ensom kamelon..
Som en kamelon bytter farge for å passe inn. For å ikke bli lagt merke til, for å beskytte seg selv mot fare….
Sånn skifter jeg personlighet etter menneskene jeg omgås og miljøet jeg oppholder meg i. Jeg blir den jeg tror andre forventer at jeg er. Går inn og ut av ulike roller. For JEG? Jeg finnes ikke. Jeg er bare et resultat av andres forventninger, en evig streben etter å passe inn og være bra nok. Jeg føler meg som et tomt skall. En tom kamelon som stadig skifter farge. Har ikke så mange andre måter å forklare det på akkurat nå. Jeg leter etter meg selv, men jo mer jeg leter, jo mer forsvinner jeg. Jeg har tusen spørsmål, men finner ingen svar. Jeg møter bare meg selv i døra-gang på gang på gang. Og det får meg til å lure på om jeg noen gang vil komme til å føle meg hel? Jeg vil huske, men ikke huske. Glemme, men ikke glemme. Føle, men ikke føle. Forstå, men ikke forstå….. Dette emnet er ufattelig vanskelig for meg å jobbe med. Jeg blir rasende på meg selv. Så til de grader selvdestruktiv. Og full av skam. Til sommeren har jeg bursdag. Jeg fyller et rundt tall, men jeg klarer ikke relatere meg til det. For om jeg skulle ha vært like gammel som tiden jeg husker av livet mitt, hadde jeg knapt vært 17 tror jeg. Om jeg hadde fått fyllet opp alle de svarte hullene. Og jeg hadde klart å forstå og godta meg selv som den jeg er, ikke bare fortsette å være en kamelon.
Jeg? Jeg er ingen….
Jeg dro til den kanten av landet. Fordi det er også en del av meg, en del av min historie og mitt liv. Jeg dro for å møte noen som kanskje kunne gi meg noen svar. Hjelpe meg å nøste meg fram til hvem jeg egentlig er. Jeg håpet på å forstå meg selv bedre, på å få oppklaringer på så mange ting jeg aldri har funnet svar på. Men det jeg endte opp med var å møte meg selv så til de grader i døra. Den yngre meg og alle de vonde følelsene hun bar på. Der jeg hadde håpet på å finne svar møtte jeg bare undergravde følelser og frustrasjon. Der jeg hadde håpet på å kunne finne ut litt mer om hvem jeg er fikk jeg bare bekreftelse på at jeg aldri har vært noen. Jeg har aldri fått være trygg lenge nok til å kunne utvikle noen identitet, jeg ble kun et produkt av hva andre forventet av meg. Jeg har dratt hjem igjen nå, men er full av panikk. Full av alt det vonde jeg nok en gang så rett i øynene. Kroppen husker det. Hjernen sliter med å håndtere det, og jeg havner der jeg ofte gjør: i mine destruktive mønstre. Mønstre og handlinger som gir en liten følelse av kontroll der alt annet stormer så fælt at man knapt kan holde seg oppreist. Jeg blir revet mellom før og nå, mellom meg selv i ulike stadier. Forsøker å holde fokus, holde meg til stede i øyeblikket, men kantene blir tåkete og alt flyter ut i en grøt av gamle minner, følelser og kaos. Vet ikke lenger hvor jeg hører til. OM jeg hører til. Hvem jeg egentlig er…..
Veien tilbake til meg selv 